Åpenhet og produktsikkerhet: Hvorfor vi valgte å vrake 1 000 klemposer
Kanskje har du lest om oss i media den siste tiden? For oss i Pippei handler ikke merkevaren vår om fine farger eller smarte løsninger – den handler først og fremst om trygghet for de minste. Da vi nylig mottok et vareparti på 1 000 klemposer i silikon, valgte vi å ta et økonomisk tap og forkaste hele partiet. Her ønsker vi å dele de tekniske detaljene bak kulissene, og utdype det som ikke kom frem i avisartikkelen.
I en nylig artikkel i Eikerbladet ble det kjent at vi har stanset og vraket et helt vareparti til en verdi av 25 000 kroner. Forbrukerrådet og Svanemerket ble intervjuet i saken, og selv om vi er glade for støtten, etterlot artikkelen noen faglige forenklinger som vi mener det er viktig å belyse for våre kunder.
Når en kynisk fabrikk kjører en enorm produksjonslinje med lavere krav til et slikt marked, er det en velkjent risiko at mindre ordrer blir "plukket" direkte fra denne billigere masseproduksjonen for å spare tid og penger. Alt tyder på at fabrikken i dette tilfellet har kjørt et stort parti med lavere kvalitet til et annet marked, og tenkt at en liten, uavhengig butikk oppe i Norge aldri ville ha kompetansen til å merke forskjell. De antok at vi blindt ville sende varene ut til kundene.
Mismatchen mellom markedsføring og virkelighet
I avisartikkelen uttaler Forbrukerrådet at norske butikker bør unngå å handle fra utenlandske nettmarkedsplasser, og heller bruke leverandører som følger det europeiske regelverket.
Her er det viktig for oss å være tydelige: Det var nøyaktig det vi gjorde. Vi kjøpte ikke disse posene fra en "tilfeldig, anonym selger på internett". Produsenten vi valgte er en stor, etablert aktør som markedsfører seg som "Verifisert av SGS" (et av verdens ledende uavhengige inspeksjons- og sertifiseringsselskaper). De markedsfører seg tungt med den strenge tyske LFGB-sertifiseringen – som er den absolutte gullstandarden for matsikkerhet i Europa – i tillegg til en lang rekke andre internasjonale godkjenninger. Deres klare løfte til oss var at produktene ble produsert med 100% ren silikon etter de strenge kravene for det europeiske marked.
Problemet i dagens globale handel er at det finnes en mismatch mellom hva fabrikkene markedsfører, og hva som faktisk blir levert når ordren er betalt. For hvordan kan en stor fabrikk med mange års erfaring levere noe som svikter så totalt på kjemisk nivå?
I den globale produksjonsbransjen er det en kjent realitet at fabrikker ofte opererer med helt ulike kvalitetsnivåer basert på hvor i verden varene skal sendes. Regelverket i en del store markeder utenfor Europa (som for eksempel det amerikanske FDA-regelverket) har tradisjonelt sett ikke hatt de samme strenge, kompromissløse kravene til flyktige organiske forbindelser og obligatorisk etterbaking som det europeiske LFGB-regelverket krever.
Når en kynisk fabrikk kjører en enorm produksjonslinje med lavere krav til et slikt marked, er det en velkjent risiko at mindre ordrer blir "plukket" direkte fra denne billigere masseproduksjonen for å spare tid og penger. Alt tyder på at fabrikken i dette tilfellet har kjørt et stort parti med lavere kvalitet til et annet marked, og tenkt at en liten, uavhengig butikk oppe i Norge aldri ville ha kompetansen til å merke forskjell. De antok at vi blindt ville sende varene ut til kundene.
Forskjellen på Pippei og enkelte andre aktører, er at vi ikke sender varene blindt ut til kundene våre. Vi har et strengt regime for egenkontroll. Det var vår egen kvalitetssjekk som fanget opp svikten før produktet i det hele tatt nådde lagerhyllene.
Kjemien bak lukten: Det handler om herdeprosessen
I Eikerbladet uttaler toksikologen fra Svanemerket at den kjemiske lukten vi oppdaget sannsynligvis skyldes siloksaner. Siloksaner er en kjent problemstilling i silikonbransjen generelt, men i dette spesifikke tilfellet stikker problemet enda dypere – og det handler om reststoffer fra selve produksjonen.
Da vi konfronterte fabrikken med den stikkende, kjemiske eimen fra produktet, fikk vi en skriftlig innrømmelse. Fabrikken innrømmet at lukten skyldtes "residual vulcanizing agents" – altså uherdede kjemiske reststoffer fra selve vulkaniseringen (herdeprosessen).
For kapitulasjon av rå silikon til ferdige, elastiske klemmeposer, kreves det bruk av en kjemisk katalysator og høy varme. Men uansett hvilken spesifikk metode som brukes, er det ett steg som er helt obligatorisk for at silikonet skal oppfylle kravene til 100% renhet og europeisk standard: Etterbaking (post-curing). Etter at posene er formet, må de stå i store industriovner på over 200 grader i mange timer. Denne prosessen damper bort absolutt alle flyktige kjemikalierester fra herdingen, og gjør silikonet helt kjemisk stabilt, luktfritt og trygt for matkontakt.
I praksis betyr dette at den obligatoriske etterbakingen enten har blitt forkortet eller hoppet over – en snarvei som sparer produsenten for tid og energikostnader, men som går direkte utover barnas sikkerhet. De sendte fra seg et uferdig, kjemisk ustabilt produkt. Fabrikkens beskjed til oss om å "bare legge posene til lufting i noen dager så lukten forsvinner", er en uansvarlig ansvarsfraskrivelse. Lukten kan kanskje luftes bort på overflaten, men de kjemiske reststoffene vil ligge låst inne i materialstrukturen.
Hvorfor dette er farlig i en klemmepose
Når et silikonprodukt ikke er ordentlig etterbakt, har det lav såkalt "kryssbindingsetthet". Hvis du strekker i silikonet, vil det bli kritthvitt i sømmene (en såkalt pinch test).
Her er det viktig å presisere en faglig nyanse som ofte forenkles: Bruk av fyllstoffer i silikon er ikke nødvendigvis et problem i seg selv. Det kommer helt an på hva slags produkttype det er snakk om, og i hvilken mengde det brukes. I såkalt "funksjonell silikon" – som for eksempel en utvendig silikonhylse som sitter rundt en tåteflaske for beskyttelse mot støt – er fyllstoffer helt uproblematisk.
Men i et produkt som skal i direkte kontakt med mat, og som i tillegg er designet for å klemmes, rulles og bøyes, stiller det seg helt annerledes. I klemmeposer er fyllstoffer som ikke er kjemisk bundet til silikonet et vesentlig og kritisk problem. Det gjør at produktet automatisk blir totalt uegnet og ikke godkjent for den bruken det faktisk er ment for.
Vår uavhengige ingeniøranalyse og materialforskning viser at denne hvitfargingen under strekk betyr at bindingen mellom silikonmatrisen og fyllstoffene svikter under press. Det oppstår millioner av mikroskopiske hulrom inne i silikonet fordi materialet rett og slett gir etter.
Når en klemmepose fylles med fet eller syrlig barnemat (som morsmelk, fruktmos eller smoothies), skjer det to ting:
-
Syren og fettet i maten fungerer som et organisk løsemiddel. Det vil aktivt "suge ut" de uherdede kjemikalierestene og fyllstoffene som fabrikken hoppet over å bake ut ordentlig. Kjemikaliene havner da rett i barnematen.
-
De mikroskopiske hulrommene som åpner seg når barnet klemmer på posen, fungerer som permanente feller for melkefett og bakterier som blir helt umulige å vaske eller sterilisere bort over tid.
Pippei-filteret er din trygghet
Forbrukerrådet har helt rett i at ansvaret ligger tungt på importøren. Og det ansvaret tar vi på dypeste alvor.
Vi kunne ha gjort som fabrikken sa; vi kunne ha luftet partiet på bakrommet og solgt det. Ingen vanlige forbrukere har kjemisk kompetanse til å oppdage dette før barnet begynner å bruke posen. Men vi startet Pippei nettopp fordi vi var lei av billige, ukontrollerte produkter som flommer over grensene hver eneste dag.
For oss var valget enkelt: Pengene betyr ingenting målt mot helsen til de barna som skal bruke produktene våre.
Når du handler hos Pippei, handler du ikke bare et produkt. Du handler tryggheten om at noen har gjort den grundige, kompromissløse jobben på bakrommet for deg. Alt som slipper igjennom vårt filter og ut i nettbutikken, skal være trygt, luktfritt og kjemisk stabilt.
Takk for at du støtter en liten bedrift som setter barna først!